En livsviktig samtale

Klokken har bikket 02:00 når telefonen ringer hos Elise i Mental Helses hjelpetelefon. Den som ringer er straffedømt, har sittet inne og sliter med å komme tilbake til samfunnet. Elise klør seg på håndleddet og ser ettertenksomt ned på tastaturet foran seg. Hva slags råd skal man gi til noe sånt?

  • Gitte Paulsbo
  • Gabriel Skålevik (foto)
Artikkel6 min

Dette er jobben. Å lytte og gi råd, når andre sover. For når resten av landet legger seg er det også noen som blir sittende igjen, våkne. De har tanker det er vanskelig å sovne fra, de trenger noen å snakke med.

Vi befinner oss i Skien. Utenfor ligger tåka, tung og fuktig under gatelyktene. Inne hos Mental Helse sitter Elise, klar ved telefonen.

Mange av dem som ringer denne kvelden, vil bare prate. Om dagen sin, om film, om været, om livet. Slik man gjør med en venn. Slik er det hos flere hjelpetelefontilbud, skal vi snart få vite. Noen ringer med praktiske spørsmål, mens andre, som personen Elise prater med nå, trenger hjelp til å holde hodet over vannet.

Nattevakten

Hun heter ikke egentlig Elise, men vi kaller henne det nå. Hun har fått beskjed om å bruke alias i saken, både for å beskytte de hun snakker med på telefon, men også av hensyn til sitt eget privatliv.

For Elise er det å svare på telefoner på nattestid en heltidsjobb. Som regel starter arbeidsdagen hennes klokken ni på kvelden og varer til syv om morgenen.

Hvis man googler «selvmord», er det nummeret til arbeidsplassen hennes som dukker opp først. Det er også plassert små plaketter med det samme telefonnummeret på broer rundt omkring i landet.

En natt Elise sitter ved telefonen, ringer det noen som har observert en mann som står alene ved en bro. Personen i andre enden er bekymret for at den de har sett skal gjøre noe drastisk. Elise ber vedkommende ringe 113.

Kort tid etterpå ringer en mann som forteller at han står ved en bro og er redd for å gjøre noe dumt. Mens Elise prater med ham, høres stemmer i bakgrunnen.

«Går det bra med deg?» sier de. Noen har ringt nødetaten.

Denne gangen gikk det bra. Det gjør som regel det.

Kjærlighet og slikkelapper

Ungdomstelefonen, der Luca og Øyvind jobber frivillig, er et likepersonstilbud fra Skeiv Ungdom. Det betyr at de som svarer på telefon, chat og meldinger også er unge og skeive, slik som de som tjenesten retter seg mot.

De fleste av dem som tar kontakt, trenger råd om kjærlighet, seksualitet og identitet. For det er ikke alltid lett å vite hva man skal gjøre når kjærligheten plutselig snur opp ned på livet – verken for de som ringer eller de som svarer.

– Vi vet jo ikke hva de står i. Vi har ikke peiling. Det pleier jeg av og til å si. At jeg aner ikke hva du står i. Jeg aner ikke hva du føler på. Du må forklare meg hva du står i. Og det er du som vet best hvordan du kan løse det. Jeg kan komme med forslag, men det er du som må gjøre noe med det, sier Øyvind.

Og det er akkurat det de gjør. De lytter og stiller spørsmål. Noen ganger gir de konkrete råd eller henviser folk til relevante fagpersoner, for eksempel Sex & Samfunn. Andre ganger handler det mest om å lytte og være en å snakke med.

– Det er utrolig mye forskjellig. Men det er mye som er kjempehyggelig, mye som er gøy, mye som er merkelig. Men det er også en del tyngre samtaler, forteller Luca.

Stort behov

Skal man tro statistikken, finnes det mange der ute som trenger noen å snakke med. I 2023 publiserte Statistisk Sentralbyrå en rapport om levevilkårene til studenter under 31 år. I rapporten oppgir seks av ti studenter at de er plaget av ensomhet, selv om de bor i kollektiv. Hos de spurte som bor alene, er tallet syv av ti.

En undersøkelse publisert samme år, gjennomført av forskere ved Nasjonalt senter for aldring og helse, og Folkehelseinstituttet, forteller at antall eldre i Norge som opplever mild til alvorlig grad av ensomhet, kan stige fra rundt 180.000 i 2020, til 290.000 i 2035.

Nylig publiserte FN sin siste Lykkerapport (World Happiness Report). Den viser at selv om Norge er på 7. plass over verdens lykkeligste land å bo i, er lykkenivået lavere blant befolkningen under 30 år.

Både Ungdomstelefonen og Mental Helses hjelpetelefon er såkalte lavterskeltilbud, slik de aller fleste hjelpetelefoner er. Dit skal man kunne ringe med stort og smått. Luca, Øyvind, Elise og kollegene deres sitter klare i andre enden, enten man trenger noen å snakke med når det virker umulig å fortsette, noen å dele de store gledene med, eller bare vil skravle litt. Om været for eksempel.


– Jeg tror det kan være en del som tenker at de ikke tør å ringe fordi det de vil snakke om ikke er alvorlig nok. At de tar opp tiden til noen andre. Men vi er flere på jobb og vi har alltid tid til de som ringer, sier Elise.

Samtaleutdragene er basert på virkelige samtaler med ulike hjelpetelefoner og chattjenester. Av hensyn til innringernes privatliv og de som jobber i hjelpetelefonene, har vi endret detaljene. Vi har ikke fått høre samtalene direkte, kun fått de gjenfortalt i etterkant.

Trenger du noen å snakke med?

Mental helses hjelpetelefon 116 123

Mer fra Drop 1